Ny jobb, nye ansikter (alt for mange nye ansikter)
Forrige uke var første uke i ny jobb. Jeg gikk rundt og hilste på folk jeg allerede hadde hilst på, og glemte ansikter og navn før de slapp hånda mi. For å si det sånn: Når 70 prosent av kollegene er kvinnfolk på 40-70 år er det mange som heter Liv, eller Bjørg.
Så nå sitter jeg ved lunchbordet og venter på at noen skal tiltale hverandre med navn, slik at jeg kan snappe det opp og pugge i stillhet mens samtalen går om leddgikt og hyttetomter. Kari, Kari, Kari, litt mandig, ser ut som en kar, kar – Kari! Arvid, Arvid. Gammel, eldgammel kar. Skal sikkert dø snart, og da står det arvinger og venter, arving – Arvid. Nei, den var for drøy. Men han har kulemage. Gravid. Gravid – Arvid! Og sånn går no dagan.
I wish I was as fortunate, as fortunate as me
I sommer har jeg sittet foran pcen og hjulpet klient 54711 og 53532. Jeg drikker kaffe to av sju timer, tørrprater over printeren og prøver forgjeves å komme ajour med flexitidkontoen, mens de andre barna er ute og leker. Skulle mye heller vært hjemme og dykket etter fiskesluker i elva, grillet flintstek på lunken engangsgrill til langt på natt, klatret i fosser, drømt om to iskalde pils i bekken på vei ned fra fjelltur, og løpt som en villmann rundt i skogen etter kviger på rømmen.
Her skulle jeg utdype poenget i Eddie Vedders ord fra overskriften, men vi lar pearl jam være pearl jam og meg være i dagdrømmen min en stund til.
Goddamn right, it’s a beautiful day!
Vaner
Jeg måtte på do i dag, som så mange dager før, med det mindre tabubelagte av de ærend man oftest har på det stedet. “The light’s on,” konstaterte jeg for meg selv med høy tenkestemme, på engelsk fordi allmektige Neil Gaiman hadde fylt øregangene mine med herlig voksenbarnebokhorror for bare få sekunder siden. Dassen har stort sett vært mørklagt i ledige stunder de siste to årene, men nå var den altså både ledig og lys. Likevel, da jeg kom inn i rommet, ga jeg lysbryteren en kakk og det ble mørkt. Til mitt forsvar er bryteren montert motsatt av det som jo må sies å være standard for slike brytere, og dermed må man utføre en relativt ulogisk handling for å slå på lyset. Men jeg har to års erfaring og jeg sa til meg selv at her var det lyst, og så slo jeg det av.
Altså: Måtte pisse, lyset var på, slo av lyset. Merkelig. Plutselig var det ikke verdt en blogg likevel. Men siden det er lenge siden sist..
Israel – søknad på ledig stilling
Israel.
Jeg ser dere får hard motbør for tiden, fra alskens antisemittister verden over som gnåler om menneskerettigheter og okkupasjon. Siden dere så opplagt er offeret i denne konflikten og trenger støtte, regner jeg med dere ansetter folk. Jeg søker med dette stilling hos dere som ugagnstilsteller. (mer…)
Hjemmeeksamen
Blandt dens fornemste egenskaper, er først og fremst den, at den forebygger spennende fritid på ettermiddag og helg. Jeg kan paa det varmeste anbefale denne aktivitet til alle som ønsker seg graa haar, hodepine og en bedrøvelig stund i sitt eget selskab.
Strømbruddets fire faser
Uti bøgda, der det gjerne er opp til flere steinkast mellom husene, og høyspentledningene slynger seg gjennom ulendt terreng for å nå hver minste avkrok – der hender det at strømmen går. Og opp gjennom årene har jeg observert at når strømmen går, da går mennesker gjennom fire faser. Ihvertfall gjør de det i min familie 
Her er et lite innblikk i strømbruddets fire faser:
1. Irritasjon
Man sitter og ser på tv, og aner fred og ingen fare. Lyset forsvinner i et halvt sekund og et gisp går gjennom rommet. Phu, falsk alarm. På med tven igjen. Så forsvinner lyset igjen, og alle blir stille. Nesten som når et barn faller og slår seg, går det et par sekunder før man reagerer. Så kommer glosene man ikke finner i ordboka. Og det er alltid typisk. Ingenting spennende på flere timer, så går strømmen akkurat når 24 starter! Jeg som skulle støvsuge på loftet nå! (mer…)
Hvordan kom jeg inn på det?
Overganger i samtaler er ikke alltid logiske. Du kjenner kanskje igjen følgende situasjon: Midt i en engasjerende samtale om luer med dusk eller snøen som smeltet i fjor stopper man opp og tenker, hvorfor snakker vi om det her? Og så graver man seg tilbake gjennom tvilsomme assosiasjoner i verste Ivar Dyrhaug-stil til man ender opp i noe merkelig som kombinasjonen i fluenes tiltrekning til lys og dritt. (mer…)
“Ny blogg”
Vg har bestemt seg for å oppdatere bloggene litt, så nå ser det altså sånn ut. Fikser layout når jeg får tid, og når alt funker igjen. Også får jeg ny adresse. Forslag til hva jeg kan ha foran .vgb.no mottas med takk:) Den gamle adresse, vgb.no/1234 funker fortsatt.
Hva er vitsen?
Stå opp så tidlig at hanen fortsatt ligger og drømmer søtt om alle hønene sine. Mekke frokost selv om man ikke er sulten, for det er alltids plass i søpla. Kjøpe dyr bussbillett fordi køen for semesterkort går rundt kvartaletog tilbake igjen. Ingen sitteplass i sikte og en bussjåfør som bestemt mener at fartshumper er til for å få mer fart på bussen. Snø i skoa. Den samme snøen som får ligge i fred mellom bakkar og berg ut med havet fordi jeg må på skolen i dag. (mer…)
Soga om Kong Åsmund og pølsemakersabotasjen
Her kommer et lite uformelt eventyr, fort og gæli.
Det var ein gong ein elg som budde i hundre meter mellom trea-skogen. Elgen heitte Åsmund, og med sine fire somrar og tre vintrar var han den eldste elgen, og konge i skogen. Dei fleste artsfrendane til Åsmund pryda veggen til leiaren i det lokale jaktlaget, Overlege Stein H Ahkegääl. Det var nemleg uråd å overleve elgjakta i hundre meter mellom trea-skogen, av åpenbare orsakar. (mer…)
